Det passer alltid midt i hekken å bli syk... Men når mannen er borte med jobben passer det ekstra dårlig! At man kan bli så sinna på et menneske som ikke er der er over min forstand! Tror jeg hadde mye lavere blodtrykk de to årene i Oslo som alenemor hvor jeg til enhver tid hadde kun megselv å stole på. Når man egentlig skal være to, men finner seg alene, går i hvertfall min puls opp i hundre.
Stakkars mann som kommer hjem til sinna-kjerring. Kan sikkert telle på en hånd de gangene jeg har møtt ham i døren med overskudd, energi, smil og velkommen-hjem-kysset klart:-) Tror jeg muligens oppfører meg litt som bortskjemte hunder som skal "straffe" eieren som kommer hjem etter en lengre reise... Skal liksom ikke vise at man er glad for at de er hjemme igjen! Overse, og gi kald skulder er best de første 10 min. Huffameg, så ulogisk oppførsel. Skal prøve å skjerpe meg...
Men eldstegutten er bare smil idag i det minste:-) Hadde med seg den kjempesøte nabogutten hjem fra skolen i dag. De to kan nok bli gode venner. Det er så lite som skal til før en ny-innflyttet føler seg hjemme og vel ivaretatt. Kan ikke akkurat si at de han kjente fra før her oppe har stått klare med armene utstrakt til velkomst. Stakkars liten så skuffet han ble over velkomsten fra de han trodde ville ta godt imot ham... Jeg irriterer meg mest over foreldrene som ikke prater med ungene sine. For en vanvittig forskjell fra hva jeg hadde forventet meg av mine barn, og hva jeg selv hadde gjort for mine venner om de kom flyttende som fremmede til byen vi bodde i. Hva får folk til å tenke så kort?
Nok om det, nå skal minsten hentes i barnehagen. Jeg er fortsatt syk, med feber og vondt overalt. Men faren hans blir i byen til sent i kveld. Det er jo en kamp som skal dømmes må vite. Vi takker da ikke nei til det om sjansen byr seg...
God onsdag!:-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar