Fredagen.

Følte meg litt bedre utpå morran.  Flott tenkte jeg! 2 uker med influensa og dårlig form tar på humøret...

Poden og jeg storkoste oss på Værnes Flyplass med smoothie, latte og is:-)  Vi fikk et vidunderlig latteranfall rett før han skulle ombord i flyet som førstemann.  Barn-som-reiser-alene går jo alltid først ombord.  Service-damen kom bort til oss og snakket pludre-språk til ham.  Han er 10... Etter at hun gikk tilbake til posisjonen sin ved gaten holdt vi på å dø i sprute-ut-latter!:-)  Han lurte på hva i all verden som var gærnt med den dama der?  Hun ser trolig ikke forskjell på en 5 åring på sin første fly-alene-tur, og en verdensvant 10 åring som deg forklarte jeg:-)  Det er altfor sjelden mor og sønn ler så hjertelig sammen, men når det endelig skjer kan jeg leve lenge på episoden:-)

Så junior er i vår gamle hjemby hele helgen og besøker sine gode gamle venner, og gamle skole.  Jeg får jevnlige oppdateringer.  Mye fnising, latter, fotball, spill og lek.  Gjør sikkert godt for en liten sjel alt det der.

Modern ville nedi gata og gjøre unna ærender og handel, så jeg ble festsjåfør og bærehjelp.  Holdt på å svime av flere ganger underveis.  Makan så mange kjentfolk man skal møte på når feberen kommer med vind i kastene, og fossefallet i ørene gjør det vanskelig å høre.

Jeg merket straks at en gammel skolekamerat hadde noe på hjertet.  Øynene hans var rødkantet, og han ga frivillig fra seg ledetråder.  Han fortalte at datteren hans på 17 år hadde vært på Utøya den dagen.  Og at hun hadde klart seg.  Men nå sliter hun.  Og den dag i dag har hun fortsatt til gode å få en psykolog av staten Norge!  Har du hørt på maken!  Der har ungen vært milimetre fra døden, hennes beste venner brutalt slaktet ned, minner som aldri vil forsvinne, en angst som kanskje aldri slipper taket, og fra hva jeg kan forstå av episoder nå senere; en PTSD diagnose.  Det kan jeg relatere til.  Så jeg fortalte litt om meg og mine opplevelser som 14 åring i Kina.  Han ble takknemlig over at jeg ville dele.  Han sa han skulle snakke med jenta si, og forklare hva jeg hadde gitt som råd.  Hun må snakke om det.  Mulig det er som hun sier, at foreldrene ikke burde høre alt, og at de aldri vil kunne forstå.  Men hun må snakke om det, rett og slett snakke det ihjel.  Det er lov å være sint, forbanna, lei seg, uttrykke angst og fortvilelse.  Det er så viktig.

Midt i dette har hun til og med begynt på IB i byen.  Jo takk, det har jeg også gjort.  Jeg ville aldri gjort det igjen.  IB i Japan, huff, det var så vanvittig tøft at jeg til dags dato ikke føler det var verdt det.

Det ble nydelig sushi og vin på kvelden med mamma og kailln etter at minsten hadde kapitulert, gått ned med flagget til topps for å si det slik:-)  Kjempekoselig med tv-kos og Idol med sine nærmeste.  Men denne jækla sydommen gir ikke slipp på meg så jeg havnet til sengs nokså tidlig.

Nå begynner jeg å bli rimelig lei her!  Jeg hadde nettopp kommet igang med Zumba og trening, begynt å spise sunnere, og finne på masse sosialt.  Og to uker senere ligger jeg flatt ut mens jeg knappt nok orker løfte en finger!  F!
Jeg vil være frisk, trene, søke jobb, henge med venner, pusse opp og male, osv osv osv... Om få dager håper jeg å være i form igjen.  Imens kan jeg drømme meg bort med reisetips og fine blader.
Skål for det! :-)