Drømmer...

Jeg drømmer.  Mye.  Veldig mye.  Jeg har til og med fått tattovert inn tegnet for DRØM på nakken min.  Når jeg sover drømmer jeg.  Når jeg er våken dagdrømmer jeg.

Mannen min pleier å si til meg at jeg ikke må fortelle om drømmene mine til andre, etter å ha hørt detaljene i nok et nattlig drama.   Det er helt vilt det som foregår på nattetid mellom mine to(nokså store) ører.

I natt feks var jeg i et kjempestort kjøpesenter.  Jeg husker jeg løp rundt fra frisør til frisør og ba om hjelp til å fikse på det tragiske resultatet fra forrige frisørtime.  Usj, så bortkastede penger det var... Men det var ikke hovedsaken i drømmen.  Jo, jeg var nemlig på kjole-shopping med to gode venniner fra high school.  Det var kjempegøy!  Og jeg følte meg ung og fin og hadde en verden av muligheter foran meg.  Husker fortsatt hvor søtt det smakte med blikkene jeg fikk fra guttegjenger som tilfeldigvis sto rett bortenfor prøverommene.

Jeg savner fortsatt de to venninene.  Det er et av minusene med å vokse opp langt borte, østenfor sol og vestenfor måne.  Man må på et eller annet tidspunkt si adjø til alle de man er glad i.  Hele nettverket.  Og etterpå lever de liksom bare i ens eget hjerte, og i minnene.  Noen ganger føles det som om det aldri virkelig skjedde.  Det virker så fjernt.  Som i et annet liv.  Eller i en drøm.  Som i natt.  Det var så godt å se dem igjen.

Takket være Facebook vet jeg at de er ekte.  De lever, og vi var engang bestevenner.  Den typen bestevenner man aldri glemmer.  De man dro på den første festen med.  De man betrodde store hemmeligheter, virkelig store hemmeligheter.  Som tapet av jomfrudommen sin, eller vonde minner fra barndommen.

Forrige natten var jeg på Utøya.  Det bisarre var at midt i hele tragedien var jeg kun opptatt av en ting:  Jeg hadde nemlig så sår hals at jeg lette febrilsk etter Fisherman´s Friend halslinsene mine.  Jeg ble i drømmen jaktet på av en kaldblodig psykopat, men det eneste som sto i hodet mitt var Fisherman´s Friend.  Da har man sår hals da.  Mannen min kunne ikke annet enn å le når jeg fortalte det.  Uansett er jeg ikke som de ungdommene som kjempet for livet der ute.  Jeg ville lagt meg ned og gitt opp nokså umiddelbart.  For et mot og en livsvilje de utviste!  Jeg var slik en gang jeg også.  Men det er lenge siden.  Over halvparten av livet siden, når jeg var i starten av tenårene.  I min hjemby nr 2, når borgerkrig var rett rundt hjørnet.  Post-traumatisk-stress-syndrom.  Ut av det har det kommet noen absurd komiske episoder, og noen hjerteskjærende vonde.  Men det er en annen historie.

Nå skal jeg egne de neste par timene til Agatha Christie med den fantastiske Miss Marple i nydelig Engelsk filmatisering.  Og en stor og god kopp te med honning.  Noen ganger passer det helt ok å være syk.  Det må jeg innrømme;-)

God torsdag!