Fredagen.

Følte meg litt bedre utpå morran.  Flott tenkte jeg! 2 uker med influensa og dårlig form tar på humøret...

Poden og jeg storkoste oss på Værnes Flyplass med smoothie, latte og is:-)  Vi fikk et vidunderlig latteranfall rett før han skulle ombord i flyet som førstemann.  Barn-som-reiser-alene går jo alltid først ombord.  Service-damen kom bort til oss og snakket pludre-språk til ham.  Han er 10... Etter at hun gikk tilbake til posisjonen sin ved gaten holdt vi på å dø i sprute-ut-latter!:-)  Han lurte på hva i all verden som var gærnt med den dama der?  Hun ser trolig ikke forskjell på en 5 åring på sin første fly-alene-tur, og en verdensvant 10 åring som deg forklarte jeg:-)  Det er altfor sjelden mor og sønn ler så hjertelig sammen, men når det endelig skjer kan jeg leve lenge på episoden:-)

Så junior er i vår gamle hjemby hele helgen og besøker sine gode gamle venner, og gamle skole.  Jeg får jevnlige oppdateringer.  Mye fnising, latter, fotball, spill og lek.  Gjør sikkert godt for en liten sjel alt det der.

Modern ville nedi gata og gjøre unna ærender og handel, så jeg ble festsjåfør og bærehjelp.  Holdt på å svime av flere ganger underveis.  Makan så mange kjentfolk man skal møte på når feberen kommer med vind i kastene, og fossefallet i ørene gjør det vanskelig å høre.

Jeg merket straks at en gammel skolekamerat hadde noe på hjertet.  Øynene hans var rødkantet, og han ga frivillig fra seg ledetråder.  Han fortalte at datteren hans på 17 år hadde vært på Utøya den dagen.  Og at hun hadde klart seg.  Men nå sliter hun.  Og den dag i dag har hun fortsatt til gode å få en psykolog av staten Norge!  Har du hørt på maken!  Der har ungen vært milimetre fra døden, hennes beste venner brutalt slaktet ned, minner som aldri vil forsvinne, en angst som kanskje aldri slipper taket, og fra hva jeg kan forstå av episoder nå senere; en PTSD diagnose.  Det kan jeg relatere til.  Så jeg fortalte litt om meg og mine opplevelser som 14 åring i Kina.  Han ble takknemlig over at jeg ville dele.  Han sa han skulle snakke med jenta si, og forklare hva jeg hadde gitt som råd.  Hun må snakke om det.  Mulig det er som hun sier, at foreldrene ikke burde høre alt, og at de aldri vil kunne forstå.  Men hun må snakke om det, rett og slett snakke det ihjel.  Det er lov å være sint, forbanna, lei seg, uttrykke angst og fortvilelse.  Det er så viktig.

Midt i dette har hun til og med begynt på IB i byen.  Jo takk, det har jeg også gjort.  Jeg ville aldri gjort det igjen.  IB i Japan, huff, det var så vanvittig tøft at jeg til dags dato ikke føler det var verdt det.

Det ble nydelig sushi og vin på kvelden med mamma og kailln etter at minsten hadde kapitulert, gått ned med flagget til topps for å si det slik:-)  Kjempekoselig med tv-kos og Idol med sine nærmeste.  Men denne jækla sydommen gir ikke slipp på meg så jeg havnet til sengs nokså tidlig.

Nå begynner jeg å bli rimelig lei her!  Jeg hadde nettopp kommet igang med Zumba og trening, begynt å spise sunnere, og finne på masse sosialt.  Og to uker senere ligger jeg flatt ut mens jeg knappt nok orker løfte en finger!  F!
Jeg vil være frisk, trene, søke jobb, henge med venner, pusse opp og male, osv osv osv... Om få dager håper jeg å være i form igjen.  Imens kan jeg drømme meg bort med reisetips og fine blader.
Skål for det! :-)

Drømmer...

Jeg drømmer.  Mye.  Veldig mye.  Jeg har til og med fått tattovert inn tegnet for DRØM på nakken min.  Når jeg sover drømmer jeg.  Når jeg er våken dagdrømmer jeg.

Mannen min pleier å si til meg at jeg ikke må fortelle om drømmene mine til andre, etter å ha hørt detaljene i nok et nattlig drama.   Det er helt vilt det som foregår på nattetid mellom mine to(nokså store) ører.

I natt feks var jeg i et kjempestort kjøpesenter.  Jeg husker jeg løp rundt fra frisør til frisør og ba om hjelp til å fikse på det tragiske resultatet fra forrige frisørtime.  Usj, så bortkastede penger det var... Men det var ikke hovedsaken i drømmen.  Jo, jeg var nemlig på kjole-shopping med to gode venniner fra high school.  Det var kjempegøy!  Og jeg følte meg ung og fin og hadde en verden av muligheter foran meg.  Husker fortsatt hvor søtt det smakte med blikkene jeg fikk fra guttegjenger som tilfeldigvis sto rett bortenfor prøverommene.

Jeg savner fortsatt de to venninene.  Det er et av minusene med å vokse opp langt borte, østenfor sol og vestenfor måne.  Man må på et eller annet tidspunkt si adjø til alle de man er glad i.  Hele nettverket.  Og etterpå lever de liksom bare i ens eget hjerte, og i minnene.  Noen ganger føles det som om det aldri virkelig skjedde.  Det virker så fjernt.  Som i et annet liv.  Eller i en drøm.  Som i natt.  Det var så godt å se dem igjen.

Takket være Facebook vet jeg at de er ekte.  De lever, og vi var engang bestevenner.  Den typen bestevenner man aldri glemmer.  De man dro på den første festen med.  De man betrodde store hemmeligheter, virkelig store hemmeligheter.  Som tapet av jomfrudommen sin, eller vonde minner fra barndommen.

Forrige natten var jeg på Utøya.  Det bisarre var at midt i hele tragedien var jeg kun opptatt av en ting:  Jeg hadde nemlig så sår hals at jeg lette febrilsk etter Fisherman´s Friend halslinsene mine.  Jeg ble i drømmen jaktet på av en kaldblodig psykopat, men det eneste som sto i hodet mitt var Fisherman´s Friend.  Da har man sår hals da.  Mannen min kunne ikke annet enn å le når jeg fortalte det.  Uansett er jeg ikke som de ungdommene som kjempet for livet der ute.  Jeg ville lagt meg ned og gitt opp nokså umiddelbart.  For et mot og en livsvilje de utviste!  Jeg var slik en gang jeg også.  Men det er lenge siden.  Over halvparten av livet siden, når jeg var i starten av tenårene.  I min hjemby nr 2, når borgerkrig var rett rundt hjørnet.  Post-traumatisk-stress-syndrom.  Ut av det har det kommet noen absurd komiske episoder, og noen hjerteskjærende vonde.  Men det er en annen historie.

Nå skal jeg egne de neste par timene til Agatha Christie med den fantastiske Miss Marple i nydelig Engelsk filmatisering.  Og en stor og god kopp te med honning.  Noen ganger passer det helt ok å være syk.  Det må jeg innrømme;-)

God torsdag!

Under dyna...

Det passer alltid midt i hekken å bli syk... Men når mannen er borte med jobben passer det ekstra dårlig!  At man kan bli så sinna på et menneske som ikke er der er over min forstand!  Tror jeg hadde mye lavere blodtrykk de to årene i Oslo som alenemor hvor jeg til enhver tid hadde kun megselv å stole på.  Når man egentlig skal være to, men finner seg alene, går i hvertfall min puls opp i hundre.

Stakkars mann som kommer hjem til sinna-kjerring.  Kan sikkert telle på en hånd de gangene jeg har møtt ham i døren med overskudd, energi, smil og velkommen-hjem-kysset klart:-)  Tror jeg muligens oppfører meg litt som bortskjemte hunder som skal "straffe" eieren som kommer hjem etter en lengre reise... Skal liksom ikke vise at man er glad for at de er hjemme igjen!  Overse, og gi kald skulder er best de første 10 min.  Huffameg, så ulogisk oppførsel.  Skal prøve å skjerpe meg...

Men eldstegutten er bare smil idag i det minste:-)  Hadde med seg den kjempesøte nabogutten hjem fra skolen i dag.  De to kan nok bli gode venner.  Det er så lite som skal til før en ny-innflyttet føler seg hjemme og vel ivaretatt.  Kan ikke akkurat si at de han kjente fra før her oppe har stått klare med armene utstrakt til velkomst.  Stakkars liten så skuffet han ble over velkomsten fra de han trodde ville ta godt imot ham...  Jeg irriterer meg mest over foreldrene som ikke prater med ungene sine.  For en vanvittig forskjell fra hva jeg hadde forventet meg av mine barn, og hva jeg selv hadde gjort for mine venner om de kom flyttende som fremmede til byen vi bodde i.  Hva får folk til å tenke så kort?

Nok om det, nå skal minsten hentes i barnehagen.  Jeg er fortsatt syk, med feber og vondt overalt.  Men faren hans blir i byen til sent i kveld.  Det er jo en kamp som skal dømmes må vite.  Vi takker da ikke nei til det om sjansen byr seg...

God onsdag!:-)

Endelig i mål?...

Så var jeg her da.  Vi mener jeg.  Hele familien opp og flytte, pga meg.
Var det verdt det?  Hvem vet.  Antar at ingen fasitsvar tilbys?  Tror det blir bra.
Bare ungene trives, og mannen ikke mistrives.

Første skoledag for eldstegutten gråt jeg.  Han hadde en forferdelig start i femteklasse
på den nye skolen.  Veldig tøft å se.  Da følte jeg meg skyldig da, på nippet til å si;
"Bare tulla!  La oss dra sørover igjen!  Så har dere tre det i minste bra.  Jeg kan ha det
fælt i stedet for dere jeg!"  Er vel sånn mødre er?

Hele livet har jeg lengtet hjem hit.  Nå er jeg midt i 30-årene og har ikke bodd her på 18 år...
Totalt har jeg bodd her i 8-10 år.  Tror jeg kan relatere til jødenes forjettede land... Dette har
liksom alltid vært basen, hjemmet, selv om jeg vokste opp så langt vekk man praktisk talt kan
komme fra Trøndelag.  Uansett hva som skjedde ute i verden visste jeg at oppe på en bakke,
omgitt av grønt, sto det et hvitt hus, med minner i veggene, kjente lyder fra elv og osp, og lokket
og dro.  "Kom hjem!  Alt blir bra her!"

Jeg vet jo at geografien ikke betyr alt.  Jeg kunne på forhånd logisk tenke meg til at ALT ble nok
ikke helt bra, bare jeg fikk bo i det hvite huset på den bakken igjen.  Men håpe det kunne jeg...

Så var jeg her da...  Jeg kan plutselig smile for meg selv bak rattet i bilen, så le, og så gråte, av
glede, for å endelig være her.  Ikke for en helg, ikke for en eller to ferieuker, ikke for julefeiring
med familien, men forhåpentligvis, for resten av livet!  Det gir en slik intens lykkefølelse jeg skulle
ønske livet delte ut litt mer spontant og regelmessig.

Men hodet mitt, og mitt tankefulle sinn, se det kan man ikke flytte ifra.

På tide å være litt praktisk.  Mat skal kjøpes inn, Mormor skal hentes på toget, og minsten skal
hentes i barnehagen.  Huff, glemte leksearbeid med eldstegutten.   Slutt på teori!  Nå praksis!
Må bare ha en dobbel latte (på lett) først:-)

P.S.  Gjett om guttungen ble glad når jeg fortalte at han skal få dra på besøk tilbake til Vestfold hele helgen
og besøke den gamle klassen og leke med bestevennene sine!  Det ble virkelig stor stas i stua!